La humla suse!

Med konfirmasjonen til vår førstefødte bare en liten uke unna, og håndverkere som bråker og støver og knekker peonstenglene  i hagen, og hvitevarer i kjøkkenavdelingen som takker for seg i tur og orden, så er vel egentlig humlen, og dens fremtid på jorden, så fjernt for meg som de kan forbli.

Derfor ble det bare registrert sånn i forbifarten her hin dagen, at Elly, på vegne av Moseplassen, utfordret meg til å tenke en tanke om dette merkelige, flygende vesenet, som vi faktisk er så avhengige av at får en fremtid.

I dag, har jeg hatt så mye rart oppi hodet i forbindelse med den forestående konfirmasjonen, at det plutselig sa STOPP!
Så da gjorde jeg det. Jeg stoppet opp, slo meg opp et stort glass rødvin, og satte meg ned for å tenke noen humletanker.

Årets første humle så jeg da jeg var ute og løp midt i april. Da tenkte jeg at jammen har vi noe til felles, humlen og jeg: vi gjør noe som vi ikke ser ut til å være skapt for å gjøre noen av oss - jeg løper og den flyr. Vi ser klumsete og litt treg ut, men vi kommer oss frem, får gjort det vi skal, liksom. Den er et godt forbilde i så måte :-)

Jeg spurte min yngste datter om hun hadde noen humletanker? "Det kiler når den går på leggen min," svarte hun, og så likte hun ordet humletanke, sa hun.

Det gjør jeg også. Jeg skal begynne å tenke mange flere humletanker, jeg tror det er beroligende. Eller kan det være rødvinen som har begynt å virke... ?!

Mathilde, har du tenkt noen humletanker i det siste?