La humla suse!

Med konfirmasjonen til vår førstefødte bare en liten uke unna, og håndverkere som bråker og støver og knekker peonstenglene  i hagen, og hvitevarer i kjøkkenavdelingen som takker for seg i tur og orden, så er vel egentlig humlen, og dens fremtid på jorden, så fjernt for meg som de kan forbli.

Derfor ble det bare registrert sånn i forbifarten her hin dagen, at Elly, på vegne av Moseplassen, utfordret meg til å tenke en tanke om dette merkelige, flygende vesenet, som vi faktisk er så avhengige av at får en fremtid.

I dag, har jeg hatt så mye rart oppi hodet i forbindelse med den forestående konfirmasjonen, at det plutselig sa STOPP!
Så da gjorde jeg det. Jeg stoppet opp, slo meg opp et stort glass rødvin, og satte meg ned for å tenke noen humletanker.

Årets første humle så jeg da jeg var ute og løp midt i april. Da tenkte jeg at jammen har vi noe til felles, humlen og jeg: vi gjør noe som vi ikke ser ut til å være skapt for å gjøre noen av oss - jeg løper og den flyr. Vi ser klumsete og litt treg ut, men vi kommer oss frem, får gjort det vi skal, liksom. Den er et godt forbilde i så måte :-)

Jeg spurte min yngste datter om hun hadde noen humletanker? "Det kiler når den går på leggen min," svarte hun, og så likte hun ordet humletanke, sa hun.

Det gjør jeg også. Jeg skal begynne å tenke mange flere humletanker, jeg tror det er beroligende. Eller kan det være rødvinen som har begynt å virke... ?!

Mathilde, har du tenkt noen humletanker i det siste?

Anemone - Favoritt i høsthagen

Anemone japonica

Fortsatt er det mye fint i hagen. Blant annet syns jeg begge buddlejaene er veldig fine, og den lilla dufter helt fantastisk i tillegg. Og nå kommer jo crocosmiaene også, hvor jeg liker spesielt godt den gule som har litt grågrønt bladverk. Flere roser kommer igjen med blomstring nå, det er jo kjekt, og monardaen er fin, selv om den er litt stusselig der den står med bare én stilk ...

Men høstanemonen er vel egentlig den jeg er veldig glad i akkurat nå. Kanskje har det noe å gjøre med at den står ved siden av den mørkbladete høstormedruen 'Brunette'?Jeg fikk dessverre ikke den kombinasjonen med på bildet, men det er virkelig fint med de enkle, litt dunete, rosa blomstene, og ikke minst blomsterknoppene, på anemonen opp mot actaea simplexens storflikete blader.

Det må du prøve, du :-)

Sjekk ut Moseplassen for flere høstlige skjønnheter!

Flerfarget X-faktor

Gi meg en blomst mens jeg lever, og øyet kan frydes derved!

Så mange flotte blomster, så mange farger og nyanser, så mange konkurrenter ...

Denne helt spesielle heucheraen er mitt siste bidrag i Moseplassens X-faktorkonkurranse. Hvis ikke jeg husker helt feil, så heter den 'Caramel' og ble innkjøpt i Trondheim. Det er også en fin ting med blomster og planter - de får oss til å huske på steder vi har vært og mennesker vi har møtt. Etter at jeg ble 'Hagegal', har jeg møtt og blitt kjent med veldig mange kjekke mennesker - en fin ekstra bonus :-)

Takk for kampen til alle dere andre deltakere, og takk til Anne for kjempeflott initiativ!!

Oransje X-faktor

Moseplassens konkurranse ruller videre - i dag er det nest-siste-mann ut.

Jeg visste hele tiden hvilken blomst fra min hage som skulle få representere oransje, ikke den fineste oransje jeg har, men den mest oransje oransje jeg har.

Rosen 'Fellowship' kom til oss i et anfall av akutt kjøpesyke! Jeg bare MÅTTE kjøpe meg en ny rose - jeg husker det veldig godt. Men det var litt ut på sommeren, så det var ingen butikker i rimelig avstand som hadde noe særlig igjen å velge mellom.

Jeg kjøpte denne uten å tenke på hvor jeg kunne plassere noe så skrikende. Ingen steder, fant jeg ut ganske raskt. I alle fall, det endte med at den havnet i en krukke på altanen ved siden av bordet hvor vi spiser frokost på fine sommerdager. Jeg måtte bare kjøpe noen nye puter og tepper og sånn som kunne matche, så ble det bra det også :-)

Lilla X-faktor

Denne lilla skjønnheten var bare en baby da hun kom til hagen min første gang. Og sent på året var det, så hun fikk ikke lov til å være ute. Nei, hele vinteren gjennom hadde jeg henne inne, og passet og stelte henne, etter alle kunstens regler.

Han som 'laget' henne, hadde ikke noe navn på henne, for ham var hun bare et nummer rekken av andre iriser. Men da tiden var kommet, og hun endelig hadde fått flytte ut og fikk stå og blomstre sammen med de andre blomsterbarna, var det jo opplagt hva hun skulle hete!

Møt min deltaker i Moseplassens store X-faktorkonkurranse: Lilla Loise. Oppkalt etter min skjønne niese som ELSKER lilla, og som har lilla vegger, lilla sko, lilla sofa, lilla kopper, lilla negler, lilla ...

Og som er minst like vakker som dagens kandidat :-)

Rød X-faktor

Hvem ville vel trodd, at det var rødt som skulle bli den største utfordringen? Ja - er den rød forresten, denne sjokoladecosmosen? Rouge noir, kanskje?

Jeg må innrømme at å finne en rød kandidat som kunne ha håp om å klare å hevde seg i Moseplassens beinharde konkurranse, ja det var jammen ikke lett! Ikke for det,røde blomster har man da, både roser og pelliser, dufterter og blomkarse, men har man hatt tid til å stå i ro for å ta et skikkelig bilde? Nei!

Utifra kvaliteten på bildene, kan jeg nesten se meg selv i hagen gjennom sommeren:

Fyke rundt med kamera, virre frem og tilbake mellom alle herlighetene, knapt nok tid til å stanse med den ene, før den andre blir besøkt. Et bilde knipses i full fart, før nesen stikkes dypt ned mellom røde kronblader. Og så bærer det videre. Som en målbevisst bie, en flagrende sommerfugl - eller kanskje sjanglende som en humle? :-D

Hvit X-faktor

Cosmos bipinnatus, eller pyntekorg, som jeg sår hvert eneste år, men som aldri blir noe annet enn en lang og pjuskete busk med en eller to stakkarslige blomster på.
Hva er det som gjør at jeg aldri klarer å få til sånne frodige, irrgrønne planter med robust flikete bladverk, overstrødd med de søteste blomster?

Jeg skjønner det ikke ... Men jeg syns det virker som om alle såere har noe de aldri lykkes med. Er du ikke enig? Hvert eneste år leser jeg, eller hører jeg, noen som sier: den der får jeg aldri til!

For mitt vedkommende er det faktisk flere planter jeg aldri får til, men det skal vi ikke snakke mer om nå. Nå skal vi bare nyte synet av den ene blomsten jeg fikk på fjorårets cosmos. Tenk, jeg pleiet den frem gjennom måneder, helt fra jeg puttet frøet i jorden en vakker dag i februar, til jeg tok dette bildet 28. september. Det er sju måneder det - for én - 1 - blomst!!

Hvis du har lyst til å se hvem denne hvite 'loneren' konkurrerer med, så stikk innom Moseplassen :-)

Gul X-faktor

La belle mort - den vakre døden. Min gule deltaker i Moseplassens X-faktor-konkurranse, representerer det uunngåelige:

Uansett hvor vakker man er, uansett hvor høyt man blir elsket og satt pris på, uansett hvor standhaftig og utholdende - den dagen kommer, da man ikke lenger skal få nyte av solens varme stråler, se himmelen bli blå eller kjenne regnets svalende renselse. Den dagen kommer til alle, både mennesker, dyr og planter - vi er alle en del av det store kretsløpet.

Men man skal ikke være lei seg av den grunn, og spesielt ikke hvis man er så heldig som den staute rose 'Graham Thomas'. Vakker til det siste, elsket til det siste, og endatil husket på og beundret til lenge etter sin død :-)